Vi har vært på storbyferie med barna våre i Istanbul. Å reise med unge mennesker til en gammel by, er en opplevelse man vokser på.
Runene i Hagia Sofia
Vi vet at de er her inne ett eller annet sted, risset i stein. De er tusen år gamle, nesten uleselige og vanskelige å finne om man ikke vet nøyaktig hvor de er.
Det er dette som gjør jakten på dem så spennende, det og at de er nordiske, kanskje til og med norske, et levende spor etter nordmenn som har vært her et halvt hundre generasjoner før oss. Runene i Hagia Sofia får fantasien til å løpe fritt, alt før vi har funnet dem.
Bevisst har vi takket høflig nei til et titals ivrige guider utenfor. De tilbyr kunnskapsrik innføring i den historiske mosaikken av et byggverk kirken, moskeen og museet Hagia Sofia er. Vanligvis er en omvisning fra en av disse dyktige, frilans kulturarbeiderne den beste måten å oppleve Sofiakirken på. Den står nærmeste som av en naturlov på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Hagia Sofia er arkitektene Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Milets mesterverk, og ble oppført under Keiser Justinian etter at Konstantinopel brant i 532. Justinian mente selv at han hadde overgått tempelbyggherren, selveste Kong Salamon da kirken sto ferdig i 537. Og i mange århundrer var den kristendommens mektigste byggverk. Her gjemmer bokstavelig talt lag på lag av historie seg i veggene. Bysantinske mosaikker skjuler seg under ottomanske kalligrafier. Over alt er det spor etter levd liv, som runer risset inn i løyndom på det øverst galleriet. Ja, vanligvis ville vi avgjort foretrukket en omvisning. Men ikke i dag. I dag er vi på oppdagelsesferd.
Vi er en familie på fem. Far og mor og tre barn. Vi er på storbyferie i en av verdens største byer, en by like kompleks, med like mange fasetter som Hagia Sofia, tempelet til den guddommelige visdom. Vi vet at vi ikke kan få et helhetlig bilde av en by som dette på de fire dagene vi skal være her. Oppdagelsesferd er den rette modusen for oss.
Likevel beveger vi oss ikke formålsløst rundt i visdomstempelets irrganger. Vi vet såpass at runene befinner seg på det øverste galleriet. Det er to innskrifter som er kjent og dokumentert, ja, til og med registrert i runeregisteret her hjemme. Ingen av dem er leselige i sin helhet. Begge innholder hvert sitt mannsnavn – Halvdan og Arni – i tillegg står det noe mer som årene med religiøst liv og verdslig errusjon halvveis har visket bort til noe uleselig. Halvdan har sannsynligvis tilføyd den ikke uvanlige vendingen, ”risset disse runer”. Det er den korteste av alle fortellinger, et subjekt, et verb og et objekt. Tankene går til verdens mest berømte graffitiutsagn. Kilroy was her. Det uttrykker menneskets behov for å bli lagt merke til og håpet om ikke å bli glemt.
Vi vet ikke hvem Halvdan var, annet enn at han var en reisende som oss. Kanskje var han en av de vikingene vi vet vervet seg til tjeneste for keiseren i Konstantinopel, byen vikingene kalte Miklagard. Dette var antagelig en gang på 900-tallet i en tid da denne storbyen alene opprettholdt den romerske arven i utkanten av en verdensdel som ventet på en gjenfødelse. Disse vikingene kaltes væringer, da de i motsetning til vikinger flest aldri vendte hjem igjen. Selv om personen Halvdan har sunket ned i historiens mørke, står sporene han en gang satte igjen etter seg her ennå. Tusen år etter hans død går tre barn og to voksne mennesker fra Norge og leter etter det han skrev. Det foreteller ikke rent lite om hvilken kraft det finnes i selv de enkeleste ord.
Etter nesten en times finkjemming av veggene begynner minstemann å gå lei. Far og mor kjenner på en begynnende mørhet i leggene og fristelsen til å gå og hente en erfaren guide øker. Da hører vi et utbrudd fra eldstemann som tålmodig har finkjemmet balustraden langs hele det øvre galleriet. På den sørlige siden har han funnet dem. Vi kommer styrtende til alle mann. Så blir vi stående og titte. Litt andektige. Her har han altså vært, Halvdan. Det slår oss at denne vikingkrigeren, som oss, sto i en gammel kirke, en bygning som på hans tid alt hadde stått i fire hundre år. Kanskje var han like overveldet av dette byggverket som på samme tid virker tidløst og vektløst i all sin velde. Vi undres; sto han her alene og risset? Hva tenkte han på? Hvor tok han veien etterpå?
Vi går ut av museet. Ikke har vi studert noen av de fargerike og symboltunge mosaikkene som er avdekket inne i veggene. Sultanens avskjermede bønnelosje har vi heller ikke viet mye oppmerksomhet. Vi har nok kastet beundrende blikk opp mot kupplen og sett hvordan den nærmest svever over de fire enorme, men merkelig slanke pilarene, en effekt som er imponerende og bidrar til at Hagia Sofia den dag i dag er en av verdens vakreste bygninger, sett innefra. Vi vet ikke noe om Salamons tempel. På veien ut må vi likevel gi Justinian rett i at visdomstempelet hans er storslått byggekunst. Vi har først og fremst funnet noen enkle runer fra fortiden. Pappa tenker at slik er det å reise med barn. Helheten forsvinner. De små detaljene blir store.
Karikaturtegneren
På den åpne plassen der den Nye Moskeen vender ut mot det Gyldene Horn, har en liten koloni tegnere og malere fortrengt duene med sine staffelier og tegnebord. Her finnes det naturligvis også karikaturtegnere. Mehmet er en av disse. Han himler vennskaplig med øynene da vår niåring setter seg ned for å bli tegnet.
”Et barn er alltid en karikaturtegners største utfordring,” ler han. ” Vi foretrekker de gamle og rynkete. Folk som har levd en stund har karakter.” Han fortsetter å prate mens han finner fram et ark og en penn. ”Det er derfor jeg elsker byen jeg bor i,” sier han. ”Se deg rundt! Over alt er det merker etter tiden. Gatene her er som rynker som snor seg oppover åssidene. ”
Jeg snur meg og ser ut over det Gyldene Horn, den spisse bukta som i århundrene har skjermet den eldre delen av byen mot angrep utenfra. En gang skilte den et vaklende Konstantinopel fra ottomannernes fryktede hærstyrker. 29. mai i 1453 var sundet fullt av krigsskip, over tretti i tallet, de seilte i spissen for en hær på mer enn 80 000 mann. På den andre siden av det Gylden Horn var det stablet opp et arsenal ingen hadde sett maken til på den tiden, fremst sto en fem meter lang kanon, den største i verden, den var smidd av en kristen ungarer ved navn Urban, som etter å ha blitt avvist av keiseren i Konstantinopel, solgte sine tjenester til sultan Mehmet II. Dette uhyret av et skytevåpen sendte den ene ødeleggende ladningen etter den andre mot byens murer. De måtte til sist gi etter. Slik ble den siste resten av romerriket borte sammen med den middelalderen de hadde overvintret i.
Over bukta ligger den gamle genoesiske bydelen Galata som blomstret både i kristen og muslimsk tid. Herfra kan man kjøre den gamle skranglete tau- og tunellbanen opp til toppen av åsen der den moderne europeiske delen av byen begynner med den brede gågata Istiklal.
Fra der vi står kan vi godt se hva karikaturtegneren mener. Gatene snirkler seg oppover åssiden på den andre siden mot det mektige Galatatårnet som står som en spiss nese i et svært gammelt ansikt.
Mens pappa drømmer seg bort gjør den gamle sultanens karikaturtegnende navnbror seg ferdig med kunstverket sitt. Han har rett. Karikaturtegninger av barn er ikke like morsomme som de av gamle mennesker.
Den egyptiske basaren
Her hjemme skiller vi ofte mellom børs og katedral. Dette har ikke vært like vanlig i Istanbul, der kjøpmannskap er en dyd, og da den Nye Moskeen ble bygget rundt 1660 var det bare rimelig at den skulle finansieres av sin egen basar. Den ble tegnet og satt opp samtidig med moskeen, som en L-formet bygning med søyleganger.
Grand basar fra 1461 er Istanbuls eldste og største basar. Smugene og gatene derfra og nedover mot sjøen utgjør den livligste og folkeligste handleplassen med det største utvalget av varer. Mens den Egyptiske basaren er sansenes basar.
Opprinnelig kaltes den for den nye basaren. På folkemunne fikk den ganske snart navnet den egyptiske basaren, ettersom mange av de varene man fikk her i ottomansk tid kom fra Egypt. Av og til ser vi navnet på dette velduftende markedet oversatt med maisbasaren fordi Egypt og mais pussig nok er det samme ordet på Tyrkisk. Turistene som kommer til byen kaller det bare krydderbasaren etter vareutvalget. Det er et kjært marked med mange navn. Så har også byen det ligger i opp gjennom åren blitt kalt Bysants, Konstantinopel, Miklagard og Istanbul. Det er vanskelig å gripe mangfold med bare ett navn.
I den egyptiske basaren er vareutvalget mangfoldig, men det meste har munnen som bestemmelsessted. På veien dit får både nesen og øyet sitt. Utstillingsbordene er de reneste kunstverk. Det kan virke som om krydderselgerne har forsøkt å gjenskape hele Asia i sine varepresentasjoner, med fjell av krydder, innsjøer av honning og sirup og blågrønne skoger av urter.
Mamma og Pappa fortaper seg i fargene og duftene. Et kort sekund glemmer vi den viktigste reglen for alle som reiser med barn til store byer: Ett øye på byen, ett på ungene. Det er alt som skal til. De er borte. Etter et øyeblikks hjertestans får Mamma øye på tre lyse lugger inne i en av butikkene. Vi burde ant det med en gang. Butikken har kanskje gatas største utvalg av tyrkisk godteri. Det er av den typen vi kjenner best under den engelske betegnelsen turkish delight. En drøm for tre godtegriser fra Norge, skulle man tro. De har sågar blitt traktert av en vennelig selger.
”Jeg gir alltid smaksprøver til barna,” smiler han i det vi kommer bort til ham. ”Good for buisness.”
Av ansiktsuttrykket til ungene aner vi likevel at smaken kanskje ikke helt sto i stil med de skyhøye forventingen de fargesprakende fjellene av godteri hadde gitt. Mor og far får også smake og kan konstatere det vi misstenkte. Turkish delight er godteri for voksne.
På ferga til Asia
På vår siste kveld i Istanbul står vi på ferga over til den Asiatiske siden. De to minste står ved rekkverket og ser etter den andre verdensdelen som befinner seg et sted der fremme. En av passasjerene har kanskje forstått hva de tenker.
”Det er ikke mange byer der du kan ta ferge mellom to kontinenter,” sier han til dem på stotrende engelsk. De forstår ikke ordene han sier, men kanskje fornemmer de likevel innholdet. I Istanbul har fremmede skikker og tungemål møttes og smeltet sammen i hundrevis av år. Og her ute på sjøen, i krysset mellom det Gylden horn og Bospurus, er man på en måte midt ute i det hele, på en kort men evig reise i verdens mangfold. Fra der vi står ser vi de moderne høyhusene som bryter opp det bølgende bylandskapet over den moderne delen av byen på europeisk side. Vi kan se Topkapipalasset og Hagia Sofia i den gamle bydelen. Og vi kan se den tett bebyggelsen og folkemylderet på den Asiatiske siden. Istanbul er en broket by. Lag på lag av historier, menneskeskjebner og kulturer. For å forstå noe av den bør man kanskje begynne med de små tingene, som runene i Hagia Sofia.
Istanbul
Land: Tyrkia
Folketall hele landet: 76 000 000 Istanbul 11 000 000 (2007)
Valuta: Ny tyrkisk lire (TRY 100 = NOK 390)
Telefon: +90
Turistinformasjon
Istanbul: http://www.icvb.org, Adresse Halaskardasi Cad. 143/5 Sisli 34371 Istanbul, Telefon (+90)(212) 343-0101
Å komme seg rundt
Taxi fra flyplassen tar ca. 20 minutter til den gamle bydelen Sultanameth. Koster ca. 120 kroner. Det går også flytog (ca. 30 minutter, 20 kroner per person) Rundt i byen tar man trikk, buss eller ferge (4 kroner for en enkelttur). Taxi fra asiatisk til europeisk side koster ca. 150 kroner.
Å komme seg dit
Vi fløy med Czech Airlines via Praha. Turkish Airlines flyr direkte. Det kan lønne seg å sjekke charterselskaper som tilbyr storbyferier.
Plass å sove
Vi sov på Sultanameth Hotel. Divanyolu Cad. 20, Sultanahmet, Istanbul Tel: (+90) (212) 527 0239. Terasserestaurant med utsikt. Barnevennlig og hjemmekoslig. Dobbeltrom 400 kroner i sommersesongen. Det finnes ellers mange slike hoteller i Sultanemethområdet. Et område som anbefales for førstegangsbesøkende som skal ha med seg de store severdighetene.
Gå ikke glipp av
Skal man ha en noenlunde rolig langhelg i Istanbul må man finne seg i å gå glipp av noe. Har du med barn, sats på kun en eller to historiske bygninger. Hagia Sofia eller Topkapi palasset anbefales. Få med dere så mange basarer dere orker på en dag. Opplev folkelivet og den moderen atmosfæren langs handlegata Istiklal på europeisk side. En morsom opplevelse for barna er opplevelsessenteret Miniaturk, Tyrkia i minatyr. På Asiatisk side er markedet og restaurantstrøket omkring Selimiye godt for øyet og ganen.
Det tyrkiske kjøkken
Man må selvsagt spise Shish Kebab. Ellers er det mye god fisk å få. Ungene vil elske Köfte (kjøttboller) og Pide (Tyrkisk pizza med båtform). Spis ellers så mye grønnsaker du våger. Auberginen skal smelte på tunga. Det Tyrkiske kjøkkenet er enkelt og rent og gir mye plass til råvarenes egne smaker. Tyrkisk vin har et noe urettferdig dårlig rykte. Mange gode viner fra Anatolia. Øl: Efes. Vær oppmerksom på at noen restauranter er alkoholfrie. Ellers drikker man te over alt.