tirsdag 13. oktober 2009

Fem filippinske øyer på fem uker



Etter uker med lengting og planlegging landet vi i Cebu ganske fortumlet alle mann. Vi var mamma og pappa, Tallak på ti, Egil på seks og Mikkel på fire år. Det var første gang hele familien ankom et u-land. Vi hadde en lang flyreise og en urolig natt på et av Singapores trangeste familierom bak oss. Den norske vintertiden tikket fortsatt bak tinningen og ungene hadde dotter i ørene. Carlos kom og møtte oss fra hotellet Ace Penzione. Vi hadde lagt ankomsten vår samtidig med vinterens toppmøte for Sør-øst Asia i Cebu, så Ace Penzione var alt vi hadde klart å oppdrive. Men Carlos var vennlig nok, og alle fem fikk plass på lasteplanet til Pick-upen hans så det var ingen grunn til å klage. Hotellet ligger på Mactu Island utenfor Cebu, en øy der dyre turisthoteller kranser kysten. De har sikkerhetsvakter og kunstige strender og  paraplyene i drinkene du får der kan skjerme en elefant mot sola.



Offentlig transport i Cebu
 
Møte med den tredje verden
Det skulle vise seg at Ace Penzione ikke lå på den helt samme delen av øya som disse strandslottene. Utsikten fra vinduet vårt var en temmelig skakk plankeby og en søppelhaug der et par geiter lette etter godsaker sammen med de lokale ungene. En radmager ku så ut som om den kom til å falle over ende om den så mye som drøvtygde. Det var ungenes første møte med den tredje verden. Men vi kunne ikke klage på rommet vårt, som var rent og pent og ungene var fornøyde over å kunne se TV.

Hvile ut
Cebu gir rikelig med muligheter til å studere forskjellen mellom fattig og rik, og avstanden er kort fra plankebyene til de store kjøpesentrene. Særlig mye annet er det heller ikke å se her for turister. Og for barnefamilier er det ingenting som skjer. Men vi trengte et par dager til å sove ut og handle inn saker og ting til resten av turen. Og til det var Ace Penzione helt greit. Selv ikke de tusen hanene som bodde inne hørevidde fra hotellet klarte å forstyrre nattesøvnen så mye at vi ikke reiste fra Cebu mer opplagt enn da vi kom.

Dikke, dikk
Både store og små hadde fått et lynkurs om livet i den tredje verden. Men Cebu ga oss også en liten forsmak på den vennligheten og det gode humøret som preget livet over alt vi kom etterpå. Vi oppdaget også hvor tussete filippinere er for barn. De blir bare helt myke inni seg når de ser et fire år gammelt barnekinn og mange klarer simpelthen ikke å styre seg fra å klype ørlite grann i det, mens de utbryter cutie, cutie, med sin mest yndige stemme. Vi foreldre satte selvsagt stor pris på disse komplimentene til våre barn. Mikkel på fire derimot var ikke like begeistret for all dikkingen.Strandliv

Camiguin
Første stopp etter Cebu var det eneste vi hadde planlagt på forhånd. Vi skulle til Camiguin og besøke Bestefar Petter. Han hadde søkt eksil fra vesten der for et år sammen med sin filippinske kone, Fe og deres felles barn. Vi kom for å feire julen med dem. Bestefar Petters og Fes to jenter er omtrent på samme alder som våre to yngste gutter og tantene fant raskt tonen med sine nevøer. Det ble mange, lange tropiske kvelder med mørkegjemsel i hagen til Fe og Bestefar Petter.

Paradiset
De to ukene på paradisøya Camiguin ble vakre og rolige. Her er det vulkaner man kan bestige, koralløyer man kan utforske, en kirkegård som har sunket i havet, varme og kalde kilder, fosser og jungel. Men det beste med Camiguin er stemningen. Det råder en god tone over alt du kommer og smilet sitter alltid løst. I tillegg til julen fikk vi også feiret et par fiestaer og fikk se hvordan folk stekte grisene hele til fest og delte alt de hadde av mat med naboene og andre som bare kom tilfeldig innom.
Norsk i tropene
 
Kjøpefri
På Camiguin kan du betale for varene i den lokale sari-sari-butikken med kokosnøtter, men det er lite å få kjøpt. Skal du ha noe særlig mer avansert enn en kartong melk, må du regne med en tur med ferge til Cagayan på Mindanao. Slitsomt om du bor der fast, kanskje. Men for oss som var gjester på øya, var det to herlige, kjøpefrie uker vi bare kunne drømt om hjemme. Tenk å kunne si med hånden på hjertet hver eneste gang ungene maser om å kjøpe noe, at det har de dessverre ikke i butikken.

Historisk sus for døve ører
Fra Camiguin gikk turen til Mindanao, som er Fillipinenes nest største øy. Vi stoppet i Butuan, som skilter med å være en historisk by. Dette er ikke veldig tydelig ved første øyekast. Byen preges av de samme durende trehjuls motorsyklene og jeepneybussene og de samme slitte husfasadene som alle filippinske storbyer. Men etter å ha lett litt fant vi likevel fram til et museumsbygg i en falleferdig utkant av byen der en kurator satt alene og restaurerte et overraskende interessant gravfunn. Det besto av ganske godt bevarte båter, kunstgjenstander og ikke minst kranier av konger som hadde stått i spissen for det største kongedømmet på Mindanao på 800-tallet. Det var litt som om vi i Norge skulle funnet hodeskallen etter Olav den Hellige. Men her sitter det altså en mann og pusset på disse hodeskallen alene i år etter år uten at verden rundt ser ut til å bry seg det minste om det.


Surfing og bølgeskvulp
Utenfor Mindonaos stillehavskyst ligger flere små øyer. De få turisten som ferdes i disse traktene er surfere, og de drar til øya Surigao, for å surfe ved det legendariske Cloud 9. Kanskje ikke et opplagt sted å reie til med små unger, men øya har mer å by på en surfing. Utenfor den lille søvnige hovedstaden General Luna går det et barriererev som sørger for at de voldsomme dønningen fra stillehavet som lager surferdrømmer rundt resten av øya ikke når inn til stranda her. Denne sandstranda er derfor som skapt for fireåringer med bøtte og spade og foreldre med krimbøker.

Sydhavsidyll
Vi lå på bungalowstedet Cherry Nicole, for der var det eneste svømmebassenget. Bambushyttene ved siden av het Patrick´s on the Beach og det var det eneste stedet med restaurant. Alle andre steder var stengt for sesongen. Og sesongen var visstnok regntid, men vi merket ikke mye til den. Patrick´s on the Beach hadde også den beste båten. Med dem kunne vi reise på turer til småøyene i området rundt. Og det er mange små idyller å velge mellom, noen er bare tynne striper av koralsand med en palme eller to, mens andre er større og har laguner og huler du kan svømme inn i. Der kan du treffe flaggermus og se på dryppsteiner. I en av disse hulen kunne vi klatre til en utgang fem meter over vannet og så hoppe derfra ned til båten. Dette var en stor opplevelse for Tallak på ti år, men hulene ble litt for kalde, mørke og skumle for de to minste som satt i båten og ventet.

Måltid med publikum
En dag leide vi bil og utforsket kysten rundt øya. Her lå det strender få turister noen gang ser, med små landsbyer der en norsk familie med matpakke, er omtrent like fremmed som marsboere. Dette fikk vi merke da vi åpnet kjølebagen fra hotellet rett nedenfor en av landsbyene. Snart spiste vi formiddagsmaten vår med et større publikum enn Torshovteateret. Det ble et forholdsvis kjapt måltid, før vi satte oss i bilen og fant en strand uten landsbyer, hvor ungene kunne leke i bølgene og foreldrene kunne sitte å føle seg alene i verden.
Publikum på stranda

Fergeturen
En drøy uke på Siargao gikk like fort som fem pocketbøker, og vi bestemte oss for å ta ferge til vårt siste mål på Filippinene. Den runde skogkledde øya Bohol. Fergeturer på Filippinene er antagelig bare litt mindre trygge enn i Norge, men de føles ofte som dirkete hasardiøse. Jeg tror det skyldes en kombinasjon av overbefolkning, rust og mangel på livbåter. På turen til Bohol fikk vi nok en påminnelse om forskjellene på rike og fattige land. Som den norske middelklassefamilien vi er, hadde vi takket ja da damen på Patrick´s on the Beach som bestilte fergen for oss, hadde spurt om vi ville ha lugar på båten. Det var tross alt et nattseilas. Da vi kom på fergen viste det seg snart at vår lugar var den eneste på hele ferga. Alle andre lå i køyer på det åpne dekket, og vi som til overmål ikke hadde klart å takke nei til porterne, selv om vi foretrakk å bære sekkene våre selv, ble geleidet forbi alle de andre passasjerene med bærere på slep som om vi var britiske aristokrater uten skam i livet. Aldri har en helt vanlig firesengers lugar føltes som større luksus og overdådig ødselhet. Til tross for dette sov vi ikke helt godt. Det var jo dette med rusten...  
Vi beundrer dyrelivet

De søte små tassenen
På Bohol var det mange flere turister enn vi var vant til å se. Vi så til alt overmål europeiske barnefamiler på tur for første gang. Det skyldes først og fremst at feriestedet Panglao ligger helt ytterst på vestspissen av øya, men også at Bohol kan by på flere store turistattraksjoner. Det ene er sjokoladetoppene, en merkelig naturfenomen. Disse eroderte kroallsandåsene er bekledd av et brunaktig buskbass som får dem til å se ut som femti meter høye kremtopper fra Nidar. Et annet trekkplaster for turister er de søte små tassene som bor i skogene der og kalles tarsierer. Tarsierer er en slags halvape, en egen, utrydningstruet art som bare finnes på Bohol, Borneo og noen få øyer i Indonesia. Disse sky og pjuskete dyrene sitter i for det meste i skogen og graver med lange fingre under barken på trær etter biller og kakerlakker, som de gumler langsomt og ettertenksomt på. Da det stadig blitt mindre trær og flere folk på Bohol begynner leveområdene deres å tynnes ut. Og Tarsieren er etter alt å dømme et av de mange dyrene som ikke kommer til å leve naturlig på jorda vår om femti år. Desto større grunn er det derfor til å la dem leve i fred den tiden de har igjen. På Tarsiersentret på Bohol kan man derimot se levende tarsierer i fangenskap. Dette er både mer miljøvennlig og barnevennlig enn å lete etter dem i skogen, og er du ekstra heldig får du kanskje holde en. Du bør imidlertid ikke holde den apen som en ubetenksom turistjeger setter på skuldrene dine utenfor senteret. Den beit Egil i kinnet. Vi måtte derfor bruke resten av dagen på å finne en klinikk hvor de kunne sette rabiessprøyte.

Sjokkoladetopper

Delfiner og flygefisk
Men det var ikke de to mest berømte severdighetene som gjorde oppholdet på Bohol uforgelmmelig. En av dagene på øya tok vi en tur med en av de lokale båtgutta på stranda i Panglao. Han tok oss med ut til en diger flokk delfiner som boltret seg i farvannet der. Ungen fikk se delfiner som omtrent hoppet over båten vi satt i. Etterpå stanset vi ved et undervannsreservat. Det var et av Filippinenes mange vakre korallrev. Her myldret det av liv. Høydepunktet for ungene, de av dem som våget å stikke nesa under vann, var selvsagt å finne selveste Nemo og faren hans i full aktivitet rundt de fargerike anemonene. At vi ikke så noen av de lokale revhaiene den dagen var egentlig også helt greit.

Tung avskjed
 
Etter fem uker på Filippinene var det tungt å reise derfra. Bølgeskvulet og den tropiske nattevarmen hadde liksom lagt seg rundt hjertet vårt. Og vi tenkte at alle smilene og all velviljen vi hadde møtt helt sikker på en eller annen måte hadde gjort oss til bedre mennesker. På flyplassen i Cebu lovte vi oss selv å komme tilbake. Vi hadde jo bare sett fem av de syv tusen øyene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar